Tulle-jente…

Som tidligere nevnt er jeg godt vant med Eliver som er av «den fine sorten».
Han ruller seg ikke i dritt, han spiser sjeldent andre ting en for, godbiter, menneskemat, ullsokker og bein. Han steller pelsen sin godt hver dag og han er, generelt til hund å være, en hygenisk og renslig gutt.

Så er man så flink å tro, at fordi hund nummer 1 gjør ting på en måte, så skal det være en slags automatikk i at hund nummer 2 også velger denne løsningen. Slik er det altså ikke hos oss, hverken til hverdags eller trening. Og dette burde jeg jo vite, men jeg lar meg stadig sjokkere.

Dagens litte sjokk hente altså da jeg var ute på tur i skogen med Axel i bæresjal og hundene sprang løse. Eliver sprang fremst, han stoppet opp og luktet på noe, før han sprang videre. Qoralle kom etter, stoppet og luktet litt lengre på samme sak, før hun tok «saken» med seg i munnen og sprang videre.

Jeg ropte og ba henne stoppe, men da la hun seg ned et stykke foran meg og begynte og spise «saken». Ikke torte jeg rope særlig høyt til henne at hun fikk stoppe med det der, siden jeg hadde Axel i sjalet og hans øre var rett ved siden av min munn. Jeg sprang heller bort til henne mens jeg snakket noen gloser i et normalt høyt toneleie om at NÅ fikk hun slippe det der hun glefset på…

Og akkurat i det jeg kom bort fikk jeg se siste rest av en råtten fuggel forsvinne ned Qorales hals. ÆSJ! Den hunden der altså…

Hun er søt som sukker, men også ganske så…ja, jeg finner ikke ord.

Qoralle; mitt søte, lille monster…