Sto opp alt for tidlig i dag for å kjøre til Hønefoss- ca 6 mil – og delta på agilitystevne. På grunn av familieforøkelse har jeg ikke konkurrert på 1.5 år. og det bør vel også nevnes at forrige sesong bare besto av 2 stevner for mitt vedkommende. Med andre ord er jeg totalt rusten av hva konkurranser i agility angår.
Nå begynner altså fomen etter graviditet og fødsel å bli såpass grei at det er dags for å springe agility igjen. Morro.
Hønefoss HK hadde et fantastisk annlegg med alle de fasiliteter man kan håpe på i forbindelse med et stevne. Logistikken i arrangementet var glimrende og jeg er godt fornøyd med å ha gjennomført 3 løp i tidsrommet 09.00 – 12.30.
Jeg må også nevne det fantastiske gressunderlaget. Utrolig bra å gå agility på! Jeg reiser gjerne tilbake til dette stevnet neste år 🙂
Så løpene:
Per Kirkevold dømte alle hundene i «størrelse stor ringen».
Agility: er vi (jeg) ikke helt på nett i starten, og vi pådrar oss hele 2 vegringer på de 2 første hindrene. Da vi også fikk en dustevegring på 3(?) siste hinder var disken et faktum. Spiller vel egentlig ingen rolle om det blir disk eller x antall feilpoeng, men litt irriterende, for da kommer ikke tiden opp på kritikkskjemaet.
Alt i alt en god start på dagen, vi kommer oss igjennom banen med alle hinder i rett rekkefølge, ingen «soloride» fra Eliver side, han følger meg og det føles bra.
Lag: Eliver faller av bommen. Jeg tar han tilbake og tar bommen på ny før jeg finner raskeste vei ut av banen. Jeg så en annen rask BC falle av bommen i agløpet tidligere. Aner ikke om bommen er glatt eller hva. Hjertet mitt stopet i alle fall et lite sekund, for det så ikke godt ut. Men, Eliver vister ingen tegn til smerte eller skade. Da vi var hjemme oppdaget jeg et stort skrubbsår på innsiden av låret. Så ikke ut som Eliver brydde seg om det, men dog.
Hopp: en bane der det bare er å springe alt du er god for. greie linjer, så her var det bare å sleppe løs kelpien. desverre kom han litt skjevt ut i lengdehinderet (og det føles ut som jeg er 50 meter bak-pesende) i alle fall ble det en disk utav det da Eliver hopper ut like utenfor hinderpinnen – om det var forståeli forklart…
Resten av banen var bare å peise på, og for andre gang i dag kom vi igjennom banen i rett rekkefølge. 🙂 🙂
En person kommenterte etterpå: «det så ut som du hadde avtalt med hunden din: spring i vei, så møtes vi etter du har tatt slalåmen» (etter hinder 7) …morro kommentar, og det var vel ikke så langt unna sannheten.
Alt i alt må jeg si det var gøy med konkurranse. Jeg hadde faktisk glemt at det var så gøy. men, jeg ble også påmint på hvilken risikosport agility er.
I tillegg observerer jeg at agilityen utvikler seg -fort, og jeg møter stadig meg selv i døra. I en perfekt verden skulle vel både min og andres agility sett annerledes ut. Jeg ber om unskyldning for min påståelighet i forhold til dette. Også senker jeg skuldrene og skjønner at det viktigste for meg er gleden, ikke presitsjen. Jeg innser at det ikke nødvendigvis trenger å stå et likhetstegn mellom de to.
«Alle kan ikke vinne NM, men alle kan ha det gøy med sin hund»
Vell, nok bablerier fra min side, god natt!
Read Full Post »