Jeg savner Eliver så uenderlig mye. Jeg tenker på han hver eneste dag. Jeg gråter hver eneste dag og natt.
Det føles så feil, så trist og så urettferdig.
Bare 7 år gammel. Ingen alder for en kelpie.
Jeg pisker meg selv og bærer alt for mange kilo på mine skuldre.
Eliver skulle aldri blitt kastrert, 6 år gammel. Elivers fantastiske selvfølelse visnet når testosteronet ble borte.
Etter kastreringen har vi prøvd og prøvd, men vi klarte ikke å snu den negative spiralen som bare gikk nedover. Det ble for mye blod, svette og tårer. Det var ikke etisk forsvarlig å fortsette. Jeg måtte ta det tøffe valget som helhetlig sett var det eneste rette valget. Likevel det tøffeste valget i hele mitt liv.
Jeg kunne skrevet mye om denne tiden, men det er ikke slik jeg vil huske Eliver. Jeg vil huske han som den fantastiske, selvsikre hunden. Han som alltid var glad og som alltid var tøffere en toget.
Han som alltid var trofast, han som alltid gav alt, han som elsket å leve livet.
Kunne jeg bare ta tilbake tiden, hadde jeg bare vist.
Elskede, elskede Eliver, det er så tomt uten deg. Det gjør så vondt i hjertet ❤
www.trillelaks.com 
Jeg føler virkelig med deg, Lisa. Det er tungt å miste en venn, og det tar av og til langre tid enn man tror før hverdagen kjennes mer normal igjen. Men den vil det etter hvert.
Huff ja, dette er tøft!